Myten om trassalderen (M o n a e n g a n . b l o g g . n o)
Hjem Add

0

Myten om trassalderen

Kilde: dagbladet.no (jesper.juul@dagbladet.no)

Det verste foreldre kan gjre nr sm barn begynner si nei, er bli trassige selv.

Nr barn blir to r gamle begynner en veldig viktig fase i deres utvikling som mennesker. Trassalderen er ikke et utviklingspsykologisk faguttrykk, men noe som har bitt seg fast i de fleste voksnes bevissthet. Det brukes dessverre ogs stadig vekk av fagfolk. Sannheten er at trassalderen bare finnes som en myte hos de voksne, og den ser ut til ha utviklet seg til en permanent mistolkning av barnas atferd.

I torsalderen begynner ungene frigjre seg fra den totale symbiosen med foreldrene. Denne symbiosen har inntil da vrt forutsetningen for deres trygghet og overlevelse.

Det begynner alltid med et smilende nei. En tilfeldig dag sier man: La oss g inn og spise. Barnet ser p den voksne, og siernei med et nesten frydefullt smil rundt munnen og ynene. Fra da av er dette svaret p nesten alt det de voksne sier eller vill.

Dette frydefulle smilet har ingenting med trass gjre. Det kan best oversettes med: Jeg har akkurat skjnt at du og jeg ikke er samme person. Vi er to ulike personer. Er ikke det gy?. Med smilet og ordetnei feirer barnet oppdagelsen av sin egen selvstendighet. Bde gleden over og viljen til autenomi og selvstendig utvikling varer med fredelige forhold i ett til halvannet rs tid. Det lureste de voksne kan gjre, er svare med et hyggelig smil og g inn til spisebordet. I lpet av 15 sekunder flger barnet etter. Det gjelder stort sett i alle situasjoner.

Hvis den voksne mistolker barnets atferd (jeg mter ikke sjelden foreldre som mener i fullt alvor at barnet er ute for provosere", og bare ser motvilje og trass, begynner kampen mellom viljene. Den kan i verste fall utvikle seg til en nesten uendelig rekke av sm og store maktkamper. Initiativet kommer nesten alltid fra de voksne, som p ulikt vis legger press p barnet.

Trykk frer til mottrykk! For en generasjon siden ble det svart med en kommando, i dag oftere med pedagogisk belrende forklaring. Begge deler forvirrer barnet, som jo fremdeles henger fast i symbiosen, og derfor tror at mor og far i likhet med barnet har blitt glade for at barnet har oppdaget sin egen selvstendighet. Resultatet blir skuffelse og frustrasjon, som fort kan g over i raseri og motstand hvis foreldrene ker trykket.

De voksnes forventning om at n blir barnet trassig skaper motstand mot bli fratatt selvstendigheten sin akkurat idet man har oppdaget den. Barnets smilende nei flges som regel raskt av etKan selv! og Vil selv!. Nettopp n - nr foreldrene har vent seg til st klare med samme hjelp og service som de har gjort i to r, og vent seg til at barnet er helt avhengige av dem - viser barnet at n vil det overta selv og bli mer selvhjulpen og selvstendig. Det kan dreie seg om ta p jakke eller stvler selv, eller forsyne seg med mat selv.

Denne begynnende viljen til klare ting selv er jo egentlig en gave til foreldrene, som inntil da har vrt ndt til vre til rdighet hele tida. Likevel reagerer mange foreldre med selv bli trassige. Nei, dette har vi ikke tid til!.Nei, dette kan du ikke!.Nei, du er for liten til gjre det selv! Og trass grer til trass. Om toringen hadde kunnet prate som en voksen, ville hun sagt:
Kjre mor og fat! N er tida kommet til at jeg m lre klare meg selv p mange omrder, der jeg til n har vrt avhengig av deres hjelp. Jeg skjnner at det kan ta ei uke eller to lre de fleste ting, men jeg trenger deres tillit til at jeg faktisk kan klare det. Derfor ber jeg om tlmodiget fra dere, ogs hvis jeg i starten tar hyre stvel p venstre fot. Det beste foreldrene kan gjre er se vennlig p barnet, si flott!, snu seg og g ut av rommet. P vei ut kan man snu seg og si:Bare si i fra om du trenger litt hjelp. Med en stende invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten fle seg ydmyket.

Hvis de voksne faktisk ikke har tid til vente de f minuttene ekstra, kan de sette seg p huk foran barnet og si Jeg vet godt at du helst vil gjre dette selv, men akkurat n har jeg det travelt, s jeg vil gjerne gjre det for deg, hvis det er i orden? De fleste barn svarer hyggelig p de hyggelige sprsmlene.

I denne viktige fasen av ungers liv begynner de le gge fundamentet til sin egen selvtillit og selvflelse. Jo mer de lrer mestre, jo bedre kjenner de sine egne begrensninger. Det frer til mer selvtillit, og de lrer kjenne seg selv bedre. Reaksjonene til foreldrene avgjr om de ender med vre stolte og kompetente, eller om de fler seg dumme og til bry. Sterke og sunne barn gir foreldre kamp helt fram til ml. De kjemper ikke i mot foreldrenes autoritet, men for retten til autonomi og organisk utvikling. Andre barn gir opp og blir klossete og hjelpelse, og det frer selvsagt til irriterte foreldre ett r seinere.

Den skalte trassalderen er ikke bare en avgjrende fase i det enkelte barns utvikling av selvstendighet og personlig kompetanse. Den er ogs avgjrende for hvordan forholdet mellom barn og foreldre utvikler seg. Relevante reaksjoner og innvendinger fra foreldre skaper gjensidig tillit. Det motsatte skaper frustrasjoner og maktkamper.

Selve myten om trassalderen ble skapt i en snart fjern fortid, da foreldrene hadde suveren makt - og retten til maktutvelse var helt sentrai i barneoppdragelsen. Et snilt barn var et lydig barn, og gode foreldre var foreldre som kunne kunsten f barna til adlyde og se ydmykt ned.

Snn er det ikke s ofte i vre dager, men det forhindrer ikke at mange foreldre gr inn i utallige maktkamper mot sine to-, tre- og fireringer. Frst krenker de barnets integritet og overser behovet for kunne klare seg gjennom selvstendige lringsprosesser, og barnet protesterer selvflgelig. Neste skritt for foreldrene er sette grenser i stedet for ta ansvar for krenkelsen av barnets grenser. Det er ikke veldig mye rettferdighet i dette, sett med barneyne.

I lpet av de siste 20 ra har mine kolleger og jeg systematisk stilt sprsml om konfliktnivet i familien nr barna er i denne utviklingsfasen. Vi har spurt bekymrede og utslitte tenringsforeldre, og stort sett har vi ftt bekreftet at mange maktkamper i alderen 2-4 r frer til at barnet mter puberteten godt forberedt, klare til kjempe for sin personlige integritet. rsaken er at puberteten er den andre muligheten barnet har til finne seg selv og utvikle sin individualitet. Trassalderen er den frste, og hvis den er preget av forbud, grensesetting og maktkamp, opplever barnet det som et klart budskap:Det er ikke OK ta vare p sin egenart og individualitet i denne familien.

Min datter er ikke kommet til denne alderen selv enda, og jeg har lite erfaring med denne alderen, men jeg hrer flere foreldre si at barnet deres er i trassalderen. Jeg selv har aldri trodd p denne perioden, og er bare enda mer overbevisst om det n. Jeg tror ogs det hjelper la barna prve forskjellig tidlig. Min datter er veldig ivrig p f prve ting selv, som spise maten selv, vaske seg selv - og hun prver veldig ofte p kle p seg selv - selv om hun ikke lykkes - men det gr veldig fort til hun gjr det. S etter denne artikkelen tror jeg at jeg er mer forberedt p denne perioden til min datter.









  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Mona

    Mitt liv som mamma og samboer, og andre spennende ting som skjer i min hverdag.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde